Evangelisering handler om å kjenne Gud og hans hjerte - og om å kjenne samfunnet

Evanglisering - hva er det, spurte menighetsveileder Unni Westli, da hun underviste i nettverket til Kongsberg Frikirkes huskirker. Selv svarte hun: Å forkynne evangeliet, ganske opplagt, men så la hun til litt vassere: Evangelisering er at folk skal bli kjent med Jesus og ta i mot ham som Frelser og Herre.
- Skjer ikke det, har jeg ikke evangelisert, mente Unni, og supplerte med at det handlet om prosesser og tid, men likevel: Skjer evangelisering vil det føre til at nye mennesker faktisk begynner å følge Jesus.
Utgangspunktet for temaundervisningen var: "Evangelisering uten aktiviteter - går det an?"
Unni svarte:
- Evangelisering er umulig uten aktivitet! Å forkynne evangeliet om Jesus er å gjøre noe aktivt. Om du går på jobb eller skole, gjør så godt du kan, er en bra type, og folk vet du er kristen og går i kirken, så har du ikke evangelisert av den grunn, sa Unni. Hun viste til Paulus brev til Romerne, kapittel 10, der det står om at troen kommer av forkynnelsen. Men:
- Aktivitet er mulig uten evangelisering, foresatte hun. Ikke alt som en gang var aktiviteter rettet inn mot å dele evangeliet med mennesker som ikke tror, er evangelisering i dag. Kanskje har aktiviteten fortsatt videre, og fått en annen hensikt enn utgangspunktet?
- Det handler hele tiden om vår nød, vårt hjerte, om å være våken. Vi trenger å være bevisste, handle aktivt. Evangelisering skjer ikke uten at du bestemmer deg for det, mente Unni.
Hjerteforholdet til Gud handler om overgivelse til Gud. I Apostlenes Gjerninger kapittel 4 kan vi lese om Peter og Johannes som ikke kan la være å tale om det de har sett og hørt.
- Evangelisering må handle om at Gud får legge sin nød inn i våre hjerter. Vi får se med Guds øyne. Vi har sett og hørt Guds kjærlighet inn i våre liv. Vi har erfart, da vil vi dele, sa Unni og viste til Paulus i Romerne kapittel 9, der han går så langt i sin nød for sine landsmenn at han sier han heller ville være skilt fra Kristus, om det kunne være til hjelp for at hans landsmenn fant troen.
I 2 Korinterbrev skriver Paulus om en tvang fra Kristi kjærlighet.
- Min overgivelse til Guds kjærlighet til meg, fører til at Kristi kjærlighet tvinger meg. Jeg må dele det jeg har sett og hørt. Derfor starter evangelisering med å erfare Guds kjærlighet, og å hjelpe andre med å erfare Guds kjærlighet. Både enkelt og vanskelig på en gang, mente Unni.

Å formidle evangeliet handler også om å kjenne samfunnet, om kontekstualisering.
- I tidligere tider var vårt norske samfunn et kristent enhetssamfunn. Trosopplæring var løsningen, og det utadrettede bestod i diakonale tjenester, mente Unni. Så viste hun videre til den tiden som ligger rett bak oss, og som de fleste av oss er sterkt preget av - en mer sammensatt tid, med mindre enhet.
- Ikke alle hørte til i kirken lenger. Det ble aktiviteter for å invitere mennesker inn i kirken, der kristen kunnskap kunne formidles, slik at mennesker kunne velge å tro. Deltakelse i kirken var viktig, aktiviteter for å få flere til å delta var viktig, lav terskel, oppsummerte Unni, før hun pekte på tiden vi lever i nå:
- En postmoderne tid i et postkristent samfunn. Navnet på den tiden vi lever i sier ikke noe om hvilke tid det er, men at den er etter en annen tid. Kjennetegn på denne tiden er multikultur og multireligiøsitet. I denne tiden er ikke aktiviteter og evangelisering for å få folk inn i kirken en god aktivitet. Men hvordan skal vi evangelisere i denne tiden, i dette samfunnet? spurte Unni Westli.
Underveis og etterpå samtalte vi rundt dette og andre spørsmål. Kanskje ligger svaret i å se på de første kristne? Back to basic, ble det antydet. Vi som var samlet sitter uansett igjen med at Guds hjerte og nød for alle mennesker, Guds kjærlighet for alle mennesker, må bli oss til del som en nådegave. Ved at vi ser det først. Får erfare det, ta på det, se det, slik at hjertene våres fylles av kjærlighet og nød, slik at vi ikke kan la være å tale om det vi har sett og hørt. Takk for en viktig kveld, som satte spor.