Pinseproklamasjoner

Jeg er venn av pinsen – eller pinsevenn, om jeg kan si det slik. Jeg tror på Den Hellige Ånd, én hellig allmenn kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse, og det evige liv.
Pinsen er Kirkens fødselsdag, sies det.
Fram til pinsen hadde Kirken ligget gjemt, som et mysterium. Men nå var tiden inne for at Kirken kunne bli født. Jesus hadde åpnet veien, og satt seg ved Faderens høyre hånd. Fødselskanalen var åpnet.
Med kirken ble alle mennesker utrustet til å være prester uten annen mellommann mellom seg og Gud, enn Jesus.
Med kirken ble Guds Ånd øst ut over alle mennesker, slik at et åpent hjerte kan bli nytt og fylles med Guds egen kjærlighet.
Med kirken flyttet Gud ut av gudshus og inn blant menneskene.
Med kirken brøt de brødet i hjemmene.
Med kirken ble en levende organisme født, ikke en organisasjon. Jesu egne ord om kirken handler om liv og relasjoner.
Med kirken ble menneskeheten satt i frihet. Gud er forsonet.
Med kirken ble Guds eget rike tildelt disiplene som surdeig og sennepsfrø. Gud utvalgte det som er lite i verden – én liten mann sammen med Gud er en majoritet.
Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De solgte eiendommene sine og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det. Hver dag holdt de sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede. De sang og lovpriste Gud og var godt likt av hele folket. Og hver dag la Herren til nye som lot seg frelse.
Med kirken har alle mennesker tilgang på en mektig trøst, et trygt og fast anker for sjelen, ved å gripe det håpet som ligger foran oss.

Uten pinsen, ingen kirke. Uten kirken, intet håp for verden.